Skjoldmøens skål..

da har nedtellinga mi starta til vi entrer Sul og stiklestad med det som måtte følge med.
Dette er vel mer eller mindre en liten hyllest til alle skjoldmøyene som har vært med, og til de skjoldmøyene  som kommer til å falle inn olavs hærlige stall med tiden !! 

Skjoldmøenes skål

En hel armè av møyer som for kongen i juli ,
vil forsake både hjem og grunn,
nok engang skal de leike seg på Sul, og med seg
på slep har de sjølveste Tore Hund.

Møy etter møy fra fjern og nær, slipper da alt de har i henda,

for deretter å stille opp pent på rad ,bevæpna til tenna.

Olavs kongshær, og fedreland skal tjenes nå i hiva lag

med kvinnelist, sjarm og masse glimt i øyet,
vil olavs tøffe møyer aller fremst gå i slag.

Olavs skjoldmøyer har da lagt slagplanen klar forlengst,

hele landet har de bestemt att vinne med stil,
hvor alle og enhver skal bli frelst.

Kongen vil nok me tiden også  merke det litegrann,

med varme smil og litt mjød vil han nok bedåres,
han havner nok i snøret, stakkars arme mann!

Ei ekte skjoldmø har hjertet på rette plass ,mens hun smilet kokett,

og den hærmann som treffer ei sådan møy, får det nok ei heretter lett.

Bedre sted enn Sul kan ei finnes når møyene vil ha det gøy
og treffes, kampropet ljomer over bakketopp og tun,
til halsen blir en anelse hes.

Nei moroa på stekstad er det ingen mø med vett som vil gå glipp
av et sekund, i alle fall ikke når en tenker på alt som kan skje
der borte på bondens tun.

En kan vel ikke nekte for at hjelmen av og til havner litt på snei,

når hæren omsider har nådd opp den bakken på sul, som er litt lei.

Men hva kan en gjøre når grotta krever all konsentrasjon,

faren den er jo, at en fort kan havne i en kritisk situasjon.

Men så lenge vi passer på hærmann og hird,
og bruker den forstanden vi fikk,
skal nok ingen vandre hvileløst alene etter striden,
eller havne på klinikk.

Når ei møy som utover kvelden er i festlig lag, aner fred og ingen fare ,

kan det vel hende en hirdmann, lar sine hemninger dra avgarde.

for skulle mjøden gå til hodet på en stridslysten mann,

må skjoldmøya passe på som best hu kan,
ja kanskje hjelpe ham litegrann.

Når moroa på garden og Illuge svartehalla nærmer seg slutt,
kan en trygt si, at alle som en` i grunnen føler seg skutt.

I fare for at det heretter skal gå troll i ord på slutten av slaget,

er det på tide kongen hever skjoldmøens skål, og avrunder laget.

For alt de forlater for ham, hæren og landet sitt,

trenger de honnør og en skål, for alle disse slagene de har vært med å slitt.

Det syns kongen de fortjener og hever skålen mens hærmenn
går i kne, tanken på hva de sku gjort uten dem, nei
ingen hærmann ved sine fulle fem vil vel tenke mer på det.