Eventyrstund ombord på Ormen lange..

-->

 et kongsskip som gikk likegodt på lands, som til vanns.  Tja, hvem vet.. Her er det islendingen Snorre Sturlason som råder ombord. Eventyrstund med snorre. På ormen lange. Det hadde vært no det...  vi drar selvsagt tilbake til året 1030. Etter slaget!

 

Eventyr på Ormen lange….

Hopp om bord på Ormen lange

og sett deg på fange.

Til snorre skalden vår

som skal ta oss med til en gammel gård,

Over blånende hav og grønne fjell

til et sted, der nu er blitt kveld.

Stiklestad og sul, der det skjedde,

hør, hva snorre vil berette

Om en konge, hans møyer og hærkledde menn,

den historia som han skrev, med si fjærete penn

Vil han dele med oss nå,

når han trekker tilside sløret, med en trå`.

Konge, Hærmenn og møyer

er det som på Sul gården seg fortøyer,

Da Torgeir bonden bad dem deratt hvile

mens Gudrun, den lille,

 på tunet,sang så fagert te kongen,

biskopen kom da sangen va songen

og døpte alle mann der inn,

men ei den gamle som satt der, og va blind..

Solleik og håstein,

Froste må nok en dag eta gråstein

der han på tunet flyr,

omkring med jentene på eventyr.

før koldbrunarskalden setter i,

og masar om sutrungs mjød, o du slette ti.

Grottekvenna og  galdring av åker,

mens kongen og prestane går rundt, ber, og håper.

Ja, slaget sto der på sul,

før kongen falt, og ble i all hast, lagt i skjul.

Torgil og Grim, rodde kongens lik  til Nidarosens by,

der han ble gravlagt, bare for å bli gravd opp att på ny.

Senere ble liket  lagt i den finaste kista som fans,

et lys var der om kongen, ja likeså  om hele kista hans.

Snipp snapp og snute,

så var snorres saga om olav den heilage ute.

 Men hvis du venter litt,

kommer her nok mer, bare snorre sender ut en invitt

Når han er klar, for nok en eventyrstund,

så ha takk for i dag, og drøm nå videre med Jon blund.

vårmodus, sommermodus, spelmodus...

 Tenk dere kongen og resten av spelfolkene under prøving på Stiklestad, av og til kan der nok bli litt kaos....

 Sagan om olav og gjengen..

Hør her på saga`n om Olav den heilage

og hvem han der hadde med seg ilage,

Se dem for deg, slitne og støvete Hærmenn

og vakre møyer, som vet å bruke sjarmen.

Biskoper og prestar , som om hverandre mumler amen

der de gjømmer seg attom furustammen.

Koldbrunarskalden, som synger i vilden sky

det høres nok ,som om de der befinn seg i en musikalsk revy

Tore Hund og Finn Arneson

glemte alt,deriblant sin egen sin kordinasjon.

Og Froste, som leiker seg rundt på vollen,

ja gjør han ikke det, ligg han vel på rygg i solen.

Mens hirden, som har det me å forsvinne med ett
hva hjelper det da om kongen refser, og ber dem bruke vett.
Frua trur bonden stør seg på rulende stein,
og gamal jostein, han som sitt der alein,
med staven i si hand, mens hirden trasker forbi som perler på snor
til lettere toner, fra et meget forvirret kor.

De hadde nok ikke regnet med, hæren ville gå litt her og der,

husk at det utpå kvelden, er så lett å glemme både takt ,tone og maner

men pytt, kongen sett oss på rett kjøl

tenkt den støvete hær`n, uten å ane at kongen hadde nok med seg sjøl.

Majesteten tenkte seg om, på tunet der han sto,

og så på gjengen han hadde med, det er jammen ikke til å tro

hans siste tanke var nok dette; nå får det vel briste eller bære

jeg får tape med stil, eller vinne med ære..

Bestefars dag

Alle har vi besteforeldre, med sine vaner og uvaner. Og disse vaner og uvanene kan bli gode minner..

Bestfar i støa

Bestfar e tidlig opp hver en dag,
mon tro ka vi i dag, ska gjer ilag.
Utpå da`n har han ikkje noka ro,
han ska vel ne i fjæra, ska du tro.
I lomma has e der noka som fer,
som a bestmor ikkje ser.

Nøkkeln te naustdøra,

før han lange bortover mot utgangsdøra

Ned te naust og fjære han så går,
me sjømannshuva godt tredd over gråstenkt hår.

Båt og mainn glir ut på speilblank fjord,

og a bestmor gløtta mot vindu, og sei ikkje et ord.

Æ ser han fer et støkke utpå ,

før han stoppe, og kaste snøre, ja juksa å
På land kjem han omsider med sin fangst,
mens æ i fleir tima har hørt på bestmor si angst

Der æ sett ved kjøkkenbordet og tegne,

det vart ei engel med  et par rosa venge.

Ja han e ikkje sann sukke bestmor lett i mett øre,

som om han ikkje har noka bedre å gjøre

idet æ kaste blekke ut, bestfar har sotte sæ ne

og trur vesst han ska få, sett der i ro og fre.

Æ klaske tegninga i handa te bestmor og rope hade,

og høre hu mumle noka om nystekte bolla og limonade

Men æ fer så fort æ kan , ut av døra

og nedover te han bestfar,  som sett i støa.

I håp om at han hadd ei historie eller to på lager

Sånn at vi begge, slapp bort fra bestmors småe klager

Ja ned te naustet bærs det så fort æ kan,

der han bestfar nu sett å bøtte garn.

Men kor leng va adam og eva i paradiset?

når bestmor rope det e mat, ser han på mæ og glise.

Best vi går opp, før hu kjem å hent oss me tvang

sei han lavt, tar handa mi, og plystre høylydt på en sang

Vi går oppatt ilag te bestmor,

som vente me kakao og brødskiv, me nyrøkt laks fra eiga fjord.
Æ kjenne fremdeles smaken og lukta,
ta laksen, som bestfar fikk, den sommern me juksa.

Nyt sommer`n og lag gode minner!

Prinsefeber...

og brølløp( i savannah?!? ) Prinsen fikk prinsessa og landsbyen?, eller var det omvendt, prinsessa fikk prinsen og halve kongeriket?  Hvem vet...

En prins...

Engang kom der ridende en prins,

barsk, galant og lett til sinns.

Med smilet og humoren på lur,

han og gampen til meg gjorde kur.

Man kan vel si jeg ikke skjønte et kvekk,

men hva kunne jeg gjøre, han var jo så kjekk.

Så prinsen ba meg stige opp på svarten,

og holdt meg i hånden, han var av den royale arten.

Han ville ta meg til sitt camelot,

et ekte murbygd  eldgammelt  slott.

Med froskedam ,lakei og vindelbro,

omkring slottet hadde han latt røder roser gro.

Og inne på veggene sto det i rad og rekke flere lys,

må legge til at det oppover ryggen min, det gikk et par gys.

En gammel ridderrustning sto i gangen givakt,

han hadde nok hatt en bedre vakt.

Hadde visst stått der i mange herrens år,

og ganske sikkert, sett en enda bedre vår.

Nedstøvet med handa på snei, og nakken ute av ledd,

det eneste som manglet nå, var phantomet, og en tåkete bredd.

Et speil og en rørslig stemme som sang fra oven,

der jeg gikk, og prøvde å la være å miste skoen.

Må si jeg fikk bange anelser,

da jeg så senga, av ni madrasser.

Svære dyndyner telte i alt tallet tre,

prinsen mumlet no rart, og forsvant ganske diskre.

Og jeg, jeg våkna opp med hamrende hjerte og varm i panna,

noen hadde sovna i sola, på en hvit strand i savannah…

Reformasjonens tid var ei forbi..

-->  Tenk dere steinvikholmen ,en varm sommerdag sånn ca 1537, mens biskopen ( Olav Engelbrektsson )  tar sin daglige runde på holmen. Kansje venter han på Rustungen.. Kanjse inspiserer han bare området. hvem vet...

Steinvikholmen

Når skumringsnatta senke sæ her over fjorden

skinn stjernan klart over mur og sjø,

ja bare sjå , når fjordn her ute bynn å flø.

Når faklene tennes her ute i mørket,

på ruinan ta et eldgammelt slott

som engong i tia, va både høyreist og flott.

Utpå fjordn kan du skimte Steinvikholmen stor,

der kor erkebispen Engelbrektsson engang hadde makt

men høre du ette, har han det ei i siste akt.

Sida stormenn ei om han lenger tykte, mått han hit dra sporentreks,

Ja veggan kan nok fortell ka som engong her hendt

 bare sjå gjennom faklenes lys, når de omkreng slottet bli tent.

La oss nu lett litt på det historiske sløret,

og gå fleir hunder år tebake te reformasjonens tid,

te dein gang da muran va sterk, og solid.

Et ekko fra fortida, når det e stilt og sjøen atter flør,

kan her høres, under fullmånens klare lys

Mens bølgan slår mot steinan, under himlens stjernedryss.

Telbake drar vi, te tida biskopen vandra bak muran grå,

la oss hør hveskanes ord, stille sang og et skrik i nattn

mens nån tar et par åretak gjennom det mørke vatt`n.

Biskopesn røst runge over Steinvikholmen i natt,

mens det fjernt kain høres klinging fra både sverd og øks,

når han omsider ser Rustungs skip til sjøs.

Men håpe te bispen forsvann , rustung kom aleine

I nattens mulm og mørke grep nok panikken i bispen fatt

Han forsvant fra holmen sin, en mørk og dunkel natt.

Te sjøs han dro, først te Austråtts og derette te Berlins havn

Uten å ta med seg kista te`n Olav fra borgen

Og som vi veit, ble det etter det, bare sorgen.

Men kanskje kom bispen sæ tebake te ruinan att?

Nei biskop, gå inn att og lukk di dør

Nu, i natt før det storme opp og sjøen oppatt flør

Fantasien spelle oss nok  bare i natt, et lite puss,

på et sted som nu e øde og forlatt,

men kanskje har han bosatt seg i tårnet att?

Eller går bispen og tusle rundt på  gamle stia,

mens han mimre om sine eldgamle daga?

Uten å vette at han nu, e en del ta en gammel saga..

Julelys og juletone..

--> gir meg stemning i denne o søte adventstid......
Julelysene

Julelysene brenner tett og lyser opp i denne tid, som er så mørk.
Sneen ligger der ute som fineste teppe og glitrer omkamp med
stjerna i det blå, over gran og bjørk.

Juletoner så florlette og skjøre høres ut i det stille rom som får lysene til å blafre lett.
Idet en myk og vennlig røst stemmer i en julesang med ett.

Julelysene som brenner lyser opp sammen med en fløyelsmyk røst som tar en vekk fra alle tanker,
som den rene juleengels varme røst, som gjør at ens julehjerte banker.

Julelysene som brenner og en slik fløyelsmyk røst gir en fred og ro i sjela,
Mørke kroker forsvinner som dugg for solen, og slik skulle det vært hele året omkring i hele verda.

Julefreden senker seg nå over alle grend, under en mektig og varsom hand,
Så alles sjeler får fred og alles hjerter sammen knytter band.

Julelysene brenner snart ned herinn i denne mørketid når sangen stilner,
sangen er glassklar og kraftfull på samme tid, nesten så en omkring seg merker en engels vinger.

Skjoldmøyenes tur anno 09...

 Skjoldmøyene til selveste Olav har vært på tur i Nidaros :-)

Møyenes tur te Nidaros

En gang utpå høsten godt inn i år totusen ,vart der kapra et tog
te Nidaros sku skjoldmøyan, dem vart vel lei å berre sjå trøndersk skog
Så fra stekstad forsvann de brått, for å treff resten ta troppen,
ja - dettan tenkt de underveis, sku bli bare toppen.

Strake veien for dem, uten så my som å blunk,
og kansje had dem i Nidaros, et håp om å få sjå en trøndersk munk.
Plana om å innta byn, nån hundre år ette kongen, had de møyen
og lite ant majesteten at hans vakre møya dit hen va fløyen.

Stor va ideen om å ta seieren me sæ hjem
nederlag og tap fra i juli, villa de aller helst glem.
Og at ikkje skrivaren snorre har fått me sæ denna turen,
e litt vanskelig å skjønn, men kanske han sleit litt med sensuren?

Så at det i historieboka ikkje står et ord om denne ukjente slag,
mått verra vanskelig å svelg, da de kom hematt te stiklestad.
Men iherdige forsøk gjord de da på ukjent mark
kan hend nån ettehvert følt sæ litt som Jeanne d àrc?

Innhentea vart da Frua på garden, og en førpensjonert Froste,
detta sku bli skøy tenkt dem aill ette tur, uansett ka det koste.
Første stopp, vart ei arti opplevels
en rundtur på teatret, ja turn va nok ei forgjeves

Før de te Fratis runde bord fant på å gå,
for uten mat og drikke ville deres dag vært ganske grå.
Men tenk sæ te, me på lasset hadd de bøttevis me sjarm
nån i byn sku resolutt ha slått full alarm

Så da en tidligar Froste kom snikan te bordet
hus vi ikkje kem som der fikk det siste ordet.
Å vær stundesløs me ei høn under armen, e ikkje noka særlig,
nei dein stunden der må ha vore litte besværlig.

Kveldens siste stopp gikk så rett om hjørnet for møyan,
akk og ve, der kun dem ha trengt de røde trøyan.
De fornuftige tankan forsvant brått i døra,
man kan vel sei de ettehvert brust litt me fjøra.

Moral og forstand forsvant under bordet,
og under inntak av mjød og diverse, steg den, latterkoret.
Merkelig nok var der andre omkring som forsvant litt brått,
men pytt, møyan hadde det jo innerst i hjørnet så flott.

Så turen var kansje vellykket den,
de kom forsåvidt unna, uten varige men.
Så da møyan sånn litt utpå, vandra over brua og elva,
va det om å pass på at ingen ta dem kvelva

Nei det sku tatt sæ ut, om at de ikke kom hjem fulltallig?
så moralen er, mens kongen ligger der salig
For kongen vil ei nødig taket om sine møyer sleppe
Hold møyan innafor Fru Thalias røde teppe!

Garden sul eller ei?

var sommerens evige spørsmål under årets spel på Stiklestad.. ingen konge som undret på om han var kommet til Sul? Hmm.. neivel. Undres på om hæren i det hele tatt kom seg vel frem i år , kan jo hende de tok en annen vei enn før. Hvem vet? Kan hende noen av dere har fått det med dere at årets regissør "sløyfet" Sul fra manuset .. og at årets skald fikk kaktusen. Litt ironisk sett fra ei skjoldmøys side, er her en ny speltekst.. ;-)

Slaget anno 2010

Engang hadde et hiva lag
tenkt seg til et sted, for å ha et slag
Mulig dette slaget engang sto på sul,
mens Olav så engler dale ned i skjul.
Der Gudrun sang så pent
slik at alle stjerner på himmelen ble tent.
Men så rotet skalden i år det til,
han forkortet plutselig turen med noen mil.

Til stiklestad skulle han,
og ikke skjønte hæren det grann.
For regien var det andre som tok,
helt ut av en annen bok.
Sjefen sjøl,tenkte så visst at der skal slaget stå i år,
og ikke på suls gård slik som alle andre år
Så for hirden ble der et møte så langt
kan hende der på konjakkhaugen ble litt trangt,

Da rådet ville vite hvor ferden egentlig skulle gå,
huttetu for en feil de skulle begå.
Stiklestad eller sul?
nah - vi venter vel her til oppunder jul?
Var det noen som tenkte i sitt sinn.
men nei, her er det vinn eller forsvinn.
Her skulle landet takas med tål,
bondehæren skulle få kjenne spydets stål.

Men dessverre, festen i år ble kanskje litt lang?
kan hende noen underveis attpå til ble vrang?
Så da deres festlige rast var over,
kunne en høre møyenes kamprop og lyden av hover.
Slaget startet med brask og bram, som det alltid gjør
etter at skalden hadde rotet litt i bålets glør.
Tapet ble visst for kongshæren heiedundrende stort,
ja – det var vel i grunnen veldig fort gjort.

Men vi vet at neste år kommer flere sjanser,
og kanskje att på til flere danser.
For til sommeren vil skalden atter svinge kruset,
og vi vil se bonden og frua gå inn i huset.
Før hæren tar en natterast på sul og hviler,
mens kongen går rundt og tviler.

Engler ,stiger og lys er alt han ser.
og allerede nå venter vi i spenning på mer.
Vil noen forlate oss til fordel for soldansen?
og vil Froste sette noen ord fast i halsen?
Kan hende Gudrun da sier ja til Froste og forsvinner?
hvis ikke noen andre hennes hjerte vinner?
Men det vet vi ikke nå,
det kan bare sjefen sjøl, med tiden spå.

 
 

 
 

O` du lyse sommernatt....

kom du nå her endelig att.....!

Etter snart to uker med et vær som minner mer om høst, enn sommerlig er det godt å se en lys og stille sommernatt på fjorden, med et litegløtt av sol på himmelen. På slike netter er det vanskelig å sove her nordpå....  kan hende det er da flere meg som da har lyst å sitte nede i fjæra på slike sommernetter.
Med ullteppe, og godt selskap.. det frister, det frister.. men får ta det en annen natt :-)  Har planer for morra dagen, og da tar det seg ikke ut å gå rundt som en zombie!  Men det er da lov å drømme :-)

Dette bildet ble tatt ut mot fjorden i påska, og er det nærmeste jeg har

nå som minner om været ute på fjorden.

Et par sommerlige linjer fra i fjor må dere få med denne natta, kos dere!

Tankan en sein sommernatt


Tankan en sein sommernatt
her æ sett i fjæra og nyte solnedgangen
som mang gang før
atme bålet, der det bare e igjen nån glør.

Tankan en sein sommernatt
æ høre her dansemusikken ifra festen bortpå moloen,
mens det kjem nån freske telrop bortpå stranda
fra en som må vær en smule forbainna

Tankan en sein sommernatt
e av det gode slaget,
mens en høre som bølgan slår lett imot steinan
da e det deilig å tenke på, at det endelig e fredan.

Tankan en sein sommernatt
gjer at timan smyg sæ av sted,
mens æ lene mæ bakover imot naustet
og ser at hurtigruta e forsenka nu i natt, klokka ett.

Tankan en sein sommernatt
e ganske behagelige,
de gjor at æ satt her te klokka viste fem
og æ tenke, dessverre e det nu på tide å kom sæ hjem.

 
 
Ha en sommerlig og lys sommernatt videre!

Sommertider hey hey...

 i midnattsolens rike!!



Hjemlengsel
I min rastløse sjel, sinn og kropp
er det lengselen som kommer,
når det nå, atter  er blitt sommer.

Lengselen etter å høre nordavinden,
og bølger som slår imot fjærstein er det som lokker,
på stedet, man har gått fra en lekte med dokker.

Tenk å få kjenne vindens viltre grep som tar tak
mens en hører måkeskrik i det fjerne,
og kjenner, den varme sanden mellom tærne.

Der hvor midnatsolen vet sin besøkelsestid
en sensommer kveld i nord,
når sola brenner ,som en eld ute ved en fjord.

Å få komme hjem te vår og sommer
når fjord og himmel er blå som forglemmegei,
nei ,dette synet vil en aldri bli lei.

Saltvann ,grønne skoger og bratte fjell
en blå fjord og sol som om kvelden gløder,
er det på stedet, dit hvor sjela mi stadig søker.

Vår skaper må her, ha brukt sin pensel,
og malt stedet med fineste farger fra paletten,
slik at en kan nyte naturen, og plukke den fineste buketten.

Å dra hjem til stedet jeg vokste opp,
her mellom fjord og fjell,
der vil jeg få fred, fra morgen til kveld.

 
 

 
Ha nå en riktig fin sommerkveld folkens !!