Eventyrstund ombord på Ormen lange..

-->

 et kongsskip som gikk likegodt på lands, som til vanns.  Tja, hvem vet.. Her er det islendingen Snorre Sturlason som råder ombord. Eventyrstund med snorre. På ormen lange. Det hadde vært no det...  vi drar selvsagt tilbake til året 1030. Etter slaget!

 

Eventyr på Ormen lange….

Hopp om bord på Ormen lange

og sett deg på fange.

Til snorre skalden vår

som skal ta oss med til en gammel gård,

Over blånende hav og grønne fjell

til et sted, der nu er blitt kveld.

Stiklestad og sul, der det skjedde,

hør, hva snorre vil berette

Om en konge, hans møyer og hærkledde menn,

den historia som han skrev, med si fjærete penn

Vil han dele med oss nå,

når han trekker tilside sløret, med en trå`.

Konge, Hærmenn og møyer

er det som på Sul gården seg fortøyer,

Da Torgeir bonden bad dem deratt hvile

mens Gudrun, den lille,

 på tunet,sang så fagert te kongen,

biskopen kom da sangen va songen

og døpte alle mann der inn,

men ei den gamle som satt der, og va blind..

Solleik og håstein,

Froste må nok en dag eta gråstein

der han på tunet flyr,

omkring med jentene på eventyr.

før koldbrunarskalden setter i,

og masar om sutrungs mjød, o du slette ti.

Grottekvenna og  galdring av åker,

mens kongen og prestane går rundt, ber, og håper.

Ja, slaget sto der på sul,

før kongen falt, og ble i all hast, lagt i skjul.

Torgil og Grim, rodde kongens lik  til Nidarosens by,

der han ble gravlagt, bare for å bli gravd opp att på ny.

Senere ble liket  lagt i den finaste kista som fans,

et lys var der om kongen, ja likeså  om hele kista hans.

Snipp snapp og snute,

så var snorres saga om olav den heilage ute.

 Men hvis du venter litt,

kommer her nok mer, bare snorre sender ut en invitt

Når han er klar, for nok en eventyrstund,

så ha takk for i dag, og drøm nå videre med Jon blund.

vårmodus, sommermodus, spelmodus...

 Tenk dere kongen og resten av spelfolkene under prøving på Stiklestad, av og til kan der nok bli litt kaos....

 Sagan om olav og gjengen..

Hør her på saga`n om Olav den heilage

og hvem han der hadde med seg ilage,

Se dem for deg, slitne og støvete Hærmenn

og vakre møyer, som vet å bruke sjarmen.

Biskoper og prestar , som om hverandre mumler amen

der de gjømmer seg attom furustammen.

Koldbrunarskalden, som synger i vilden sky

det høres nok ,som om de der befinn seg i en musikalsk revy

Tore Hund og Finn Arneson

glemte alt,deriblant sin egen sin kordinasjon.

Og Froste, som leiker seg rundt på vollen,

ja gjør han ikke det, ligg han vel på rygg i solen.

Mens hirden, som har det me å forsvinne med ett
hva hjelper det da om kongen refser, og ber dem bruke vett.
Frua trur bonden stør seg på rulende stein,
og gamal jostein, han som sitt der alein,
med staven i si hand, mens hirden trasker forbi som perler på snor
til lettere toner, fra et meget forvirret kor.

De hadde nok ikke regnet med, hæren ville gå litt her og der,

husk at det utpå kvelden, er så lett å glemme både takt ,tone og maner

men pytt, kongen sett oss på rett kjøl

tenkt den støvete hær`n, uten å ane at kongen hadde nok med seg sjøl.

Majesteten tenkte seg om, på tunet der han sto,

og så på gjengen han hadde med, det er jammen ikke til å tro

hans siste tanke var nok dette; nå får det vel briste eller bære

jeg får tape med stil, eller vinne med ære..

Bestefars dag

Alle har vi besteforeldre, med sine vaner og uvaner. Og disse vaner og uvanene kan bli gode minner..

Bestfar i støa

Bestfar e tidlig opp hver en dag,
mon tro ka vi i dag, ska gjer ilag.
Utpå da`n har han ikkje noka ro,
han ska vel ne i fjæra, ska du tro.
I lomma has e der noka som fer,
som a bestmor ikkje ser.

Nøkkeln te naustdøra,

før han lange bortover mot utgangsdøra

Ned te naust og fjære han så går,
me sjømannshuva godt tredd over gråstenkt hår.

Båt og mainn glir ut på speilblank fjord,

og a bestmor gløtta mot vindu, og sei ikkje et ord.

Æ ser han fer et støkke utpå ,

før han stoppe, og kaste snøre, ja juksa å
På land kjem han omsider med sin fangst,
mens æ i fleir tima har hørt på bestmor si angst

Der æ sett ved kjøkkenbordet og tegne,

det vart ei engel med  et par rosa venge.

Ja han e ikkje sann sukke bestmor lett i mett øre,

som om han ikkje har noka bedre å gjøre

idet æ kaste blekke ut, bestfar har sotte sæ ne

og trur vesst han ska få, sett der i ro og fre.

Æ klaske tegninga i handa te bestmor og rope hade,

og høre hu mumle noka om nystekte bolla og limonade

Men æ fer så fort æ kan , ut av døra

og nedover te han bestfar,  som sett i støa.

I håp om at han hadd ei historie eller to på lager

Sånn at vi begge, slapp bort fra bestmors småe klager

Ja ned te naustet bærs det så fort æ kan,

der han bestfar nu sett å bøtte garn.

Men kor leng va adam og eva i paradiset?

når bestmor rope det e mat, ser han på mæ og glise.

Best vi går opp, før hu kjem å hent oss me tvang

sei han lavt, tar handa mi, og plystre høylydt på en sang

Vi går oppatt ilag te bestmor,

som vente me kakao og brødskiv, me nyrøkt laks fra eiga fjord.
Æ kjenne fremdeles smaken og lukta,
ta laksen, som bestfar fikk, den sommern me juksa.

Nyt sommer`n og lag gode minner!

Prinsefeber...

og brølløp( i savannah?!? ) Prinsen fikk prinsessa og landsbyen?, eller var det omvendt, prinsessa fikk prinsen og halve kongeriket?  Hvem vet...

En prins...

Engang kom der ridende en prins,

barsk, galant og lett til sinns.

Med smilet og humoren på lur,

han og gampen til meg gjorde kur.

Man kan vel si jeg ikke skjønte et kvekk,

men hva kunne jeg gjøre, han var jo så kjekk.

Så prinsen ba meg stige opp på svarten,

og holdt meg i hånden, han var av den royale arten.

Han ville ta meg til sitt camelot,

et ekte murbygd  eldgammelt  slott.

Med froskedam ,lakei og vindelbro,

omkring slottet hadde han latt røder roser gro.

Og inne på veggene sto det i rad og rekke flere lys,

må legge til at det oppover ryggen min, det gikk et par gys.

En gammel ridderrustning sto i gangen givakt,

han hadde nok hatt en bedre vakt.

Hadde visst stått der i mange herrens år,

og ganske sikkert, sett en enda bedre vår.

Nedstøvet med handa på snei, og nakken ute av ledd,

det eneste som manglet nå, var phantomet, og en tåkete bredd.

Et speil og en rørslig stemme som sang fra oven,

der jeg gikk, og prøvde å la være å miste skoen.

Må si jeg fikk bange anelser,

da jeg så senga, av ni madrasser.

Svære dyndyner telte i alt tallet tre,

prinsen mumlet no rart, og forsvant ganske diskre.

Og jeg, jeg våkna opp med hamrende hjerte og varm i panna,

noen hadde sovna i sola, på en hvit strand i savannah…

Reformasjonens tid var ei forbi..

-->  Tenk dere steinvikholmen ,en varm sommerdag sånn ca 1537, mens biskopen ( Olav Engelbrektsson )  tar sin daglige runde på holmen. Kansje venter han på Rustungen.. Kanjse inspiserer han bare området. hvem vet...

Steinvikholmen

Når skumringsnatta senke sæ her over fjorden

skinn stjernan klart over mur og sjø,

ja bare sjå , når fjordn her ute bynn å flø.

Når faklene tennes her ute i mørket,

på ruinan ta et eldgammelt slott

som engong i tia, va både høyreist og flott.

Utpå fjordn kan du skimte Steinvikholmen stor,

der kor erkebispen Engelbrektsson engang hadde makt

men høre du ette, har han det ei i siste akt.

Sida stormenn ei om han lenger tykte, mått han hit dra sporentreks,

Ja veggan kan nok fortell ka som engong her hendt

 bare sjå gjennom faklenes lys, når de omkreng slottet bli tent.

La oss nu lett litt på det historiske sløret,

og gå fleir hunder år tebake te reformasjonens tid,

te dein gang da muran va sterk, og solid.

Et ekko fra fortida, når det e stilt og sjøen atter flør,

kan her høres, under fullmånens klare lys

Mens bølgan slår mot steinan, under himlens stjernedryss.

Telbake drar vi, te tida biskopen vandra bak muran grå,

la oss hør hveskanes ord, stille sang og et skrik i nattn

mens nån tar et par åretak gjennom det mørke vatt`n.

Biskopesn røst runge over Steinvikholmen i natt,

mens det fjernt kain høres klinging fra både sverd og øks,

når han omsider ser Rustungs skip til sjøs.

Men håpe te bispen forsvann , rustung kom aleine

I nattens mulm og mørke grep nok panikken i bispen fatt

Han forsvant fra holmen sin, en mørk og dunkel natt.

Te sjøs han dro, først te Austråtts og derette te Berlins havn

Uten å ta med seg kista te`n Olav fra borgen

Og som vi veit, ble det etter det, bare sorgen.

Men kanskje kom bispen sæ tebake te ruinan att?

Nei biskop, gå inn att og lukk di dør

Nu, i natt før det storme opp og sjøen oppatt flør

Fantasien spelle oss nok  bare i natt, et lite puss,

på et sted som nu e øde og forlatt,

men kanskje har han bosatt seg i tårnet att?

Eller går bispen og tusle rundt på  gamle stia,

mens han mimre om sine eldgamle daga?

Uten å vette at han nu, e en del ta en gammel saga..