En prins...
Engang kom der ridende en prins,
barsk, galant og lett til sinns.
Med smilet og humoren på lur,
han og gampen til meg gjorde kur.
Man kan vel si jeg ikke skjønte et kvekk,
men hva kunne jeg gjøre, han var jo så kjekk.
Så prinsen ba meg stige opp på svarten,
og holdt meg i hånden, han var av den royale arten.
Han ville ta meg til sitt camelot,
et ekte murbygd eldgammelt slott.
Med froskedam ,lakei og vindelbro,
omkring slottet hadde han latt røder roser gro.
Og inne på veggene sto det i rad og rekke flere lys,
må legge til at det oppover ryggen min, det gikk et par gys.
En gammel ridderrustning sto i gangen givakt,
han hadde nok hatt en bedre vakt.
Hadde visst stått der i mange herrens år,
og ganske sikkert, sett en enda bedre vår.
Nedstøvet med handa på snei, og nakken ute av ledd,
det eneste som manglet nå, var phantomet, og en tåkete bredd.
Et speil og en rørslig stemme som sang fra oven,
der jeg gikk, og prøvde å la være å miste skoen.
Må si jeg fikk bange anelser,
da jeg så senga, av ni madrasser.
Svære dyndyner telte i alt tallet tre,
prinsen mumlet no rart, og forsvant ganske diskre.
Og jeg, jeg våkna opp med hamrende hjerte og varm i panna,
noen hadde sovna i sola, på en hvit strand i savannah…
