Skjoldmøyenes tur anno 09...

 Skjoldmøyene til selveste Olav har vært på tur i Nidaros :-)

Møyenes tur te Nidaros

En gang utpå høsten godt inn i år totusen ,vart der kapra et tog
te Nidaros sku skjoldmøyan, dem vart vel lei å berre sjå trøndersk skog
Så fra stekstad forsvann de brått, for å treff resten ta troppen,
ja - dettan tenkt de underveis, sku bli bare toppen.

Strake veien for dem, uten så my som å blunk,
og kansje had dem i Nidaros, et håp om å få sjå en trøndersk munk.
Plana om å innta byn, nån hundre år ette kongen, had de møyen
og lite ant majesteten at hans vakre møya dit hen va fløyen.

Stor va ideen om å ta seieren me sæ hjem
nederlag og tap fra i juli, villa de aller helst glem.
Og at ikkje skrivaren snorre har fått me sæ denna turen,
e litt vanskelig å skjønn, men kanske han sleit litt med sensuren?

Så at det i historieboka ikkje står et ord om denne ukjente slag,
mått verra vanskelig å svelg, da de kom hematt te stiklestad.
Men iherdige forsøk gjord de da på ukjent mark
kan hend nån ettehvert følt sæ litt som Jeanne d àrc?

Innhentea vart da Frua på garden, og en førpensjonert Froste,
detta sku bli skøy tenkt dem aill ette tur, uansett ka det koste.
Første stopp, vart ei arti opplevels
en rundtur på teatret, ja turn va nok ei forgjeves

Før de te Fratis runde bord fant på å gå,
for uten mat og drikke ville deres dag vært ganske grå.
Men tenk sæ te, me på lasset hadd de bøttevis me sjarm
nån i byn sku resolutt ha slått full alarm

Så da en tidligar Froste kom snikan te bordet
hus vi ikkje kem som der fikk det siste ordet.
Å vær stundesløs me ei høn under armen, e ikkje noka særlig,
nei dein stunden der må ha vore litte besværlig.

Kveldens siste stopp gikk så rett om hjørnet for møyan,
akk og ve, der kun dem ha trengt de røde trøyan.
De fornuftige tankan forsvant brått i døra,
man kan vel sei de ettehvert brust litt me fjøra.

Moral og forstand forsvant under bordet,
og under inntak av mjød og diverse, steg den, latterkoret.
Merkelig nok var der andre omkring som forsvant litt brått,
men pytt, møyan hadde det jo innerst i hjørnet så flott.

Så turen var kansje vellykket den,
de kom forsåvidt unna, uten varige men.
Så da møyan sånn litt utpå, vandra over brua og elva,
va det om å pass på at ingen ta dem kvelva

Nei det sku tatt sæ ut, om at de ikke kom hjem fulltallig?
så moralen er, mens kongen ligger der salig
For kongen vil ei nødig taket om sine møyer sleppe
Hold møyan innafor Fru Thalias røde teppe!

Skjoldmøens skål..

da har nedtellinga mi starta til vi entrer Sul og stiklestad med det som måtte følge med.
Dette er vel mer eller mindre en liten hyllest til alle skjoldmøyene som har vært med, og til de skjoldmøyene  som kommer til å falle inn olavs hærlige stall med tiden !! 

Skjoldmøenes skål

En hel armè av møyer som for kongen i juli ,
vil forsake både hjem og grunn,
nok engang skal de leike seg på Sul, og med seg
på slep har de sjølveste Tore Hund.

Møy etter møy fra fjern og nær, slipper da alt de har i henda,

for deretter å stille opp pent på rad ,bevæpna til tenna.

Olavs kongshær, og fedreland skal tjenes nå i hiva lag

med kvinnelist, sjarm og masse glimt i øyet,
vil olavs tøffe møyer aller fremst gå i slag.

Olavs skjoldmøyer har da lagt slagplanen klar forlengst,

hele landet har de bestemt att vinne med stil,
hvor alle og enhver skal bli frelst.

Kongen vil nok me tiden også  merke det litegrann,

med varme smil og litt mjød vil han nok bedåres,
han havner nok i snøret, stakkars arme mann!

Ei ekte skjoldmø har hjertet på rette plass ,mens hun smilet kokett,

og den hærmann som treffer ei sådan møy, får det nok ei heretter lett.

Bedre sted enn Sul kan ei finnes når møyene vil ha det gøy
og treffes, kampropet ljomer over bakketopp og tun,
til halsen blir en anelse hes.

Nei moroa på stekstad er det ingen mø med vett som vil gå glipp
av et sekund, i alle fall ikke når en tenker på alt som kan skje
der borte på bondens tun.

En kan vel ikke nekte for at hjelmen av og til havner litt på snei,

når hæren omsider har nådd opp den bakken på sul, som er litt lei.

Men hva kan en gjøre når grotta krever all konsentrasjon,

faren den er jo, at en fort kan havne i en kritisk situasjon.

Men så lenge vi passer på hærmann og hird,
og bruker den forstanden vi fikk,
skal nok ingen vandre hvileløst alene etter striden,
eller havne på klinikk.

Når ei møy som utover kvelden er i festlig lag, aner fred og ingen fare ,

kan det vel hende en hirdmann, lar sine hemninger dra avgarde.

for skulle mjøden gå til hodet på en stridslysten mann,

må skjoldmøya passe på som best hu kan,
ja kanskje hjelpe ham litegrann.

Når moroa på garden og Illuge svartehalla nærmer seg slutt,
kan en trygt si, at alle som en` i grunnen føler seg skutt.

I fare for at det heretter skal gå troll i ord på slutten av slaget,

er det på tide kongen hever skjoldmøens skål, og avrunder laget.

For alt de forlater for ham, hæren og landet sitt,

trenger de honnør og en skål, for alle disse slagene de har vært med å slitt.

Det syns kongen de fortjener og hever skålen mens hærmenn
går i kne, tanken på hva de sku gjort uten dem, nei
ingen hærmann ved sine fulle fem vil vel tenke mer på det.