Møyenes tur te Nidaros
En gang utpå høsten godt inn i år totusen ,vart der kapra et tog
te Nidaros sku skjoldmøyan, dem vart vel lei å berre sjå trøndersk skog
Så fra stekstad forsvann de brått, for å treff resten ta troppen,
ja - dettan tenkt de underveis, sku bli bare toppen.
Strake veien for dem, uten så my som å blunk,
og kansje had dem i Nidaros, et håp om å få sjå en trøndersk munk.
Plana om å innta byn, nån hundre år ette kongen, had de møyen
og lite ant majesteten at hans vakre møya dit hen va fløyen.
Stor va ideen om å ta seieren me sæ hjem
nederlag og tap fra i juli, villa de aller helst glem.
Og at ikkje skrivaren snorre har fått me sæ denna turen,
e litt vanskelig å skjønn, men kanske han sleit litt med sensuren?
Så at det i historieboka ikkje står et ord om denne ukjente slag,
mått verra vanskelig å svelg, da de kom hematt te stiklestad.
Men iherdige forsøk gjord de da på ukjent mark
kan hend nån ettehvert følt sæ litt som Jeanne d àrc?
Innhentea vart da Frua på garden, og en førpensjonert Froste,
detta sku bli skøy tenkt dem aill ette tur, uansett ka det koste.
Første stopp, vart ei arti opplevels
en rundtur på teatret, ja turn va nok ei forgjeves
Før de te Fratis runde bord fant på å gå,
for uten mat og drikke ville deres dag vært ganske grå.
Men tenk sæ te, me på lasset hadd de bøttevis me sjarm
nån i byn sku resolutt ha slått full alarm
Så da en tidligar Froste kom snikan te bordet
hus vi ikkje kem som der fikk det siste ordet.
Å vær stundesløs me ei høn under armen, e ikkje noka særlig,
nei dein stunden der må ha vore litte besværlig.
Kveldens siste stopp gikk så rett om hjørnet for møyan,
akk og ve, der kun dem ha trengt de røde trøyan.
De fornuftige tankan forsvant brått i døra,
man kan vel sei de ettehvert brust litt me fjøra.
Moral og forstand forsvant under bordet,
og under inntak av mjød og diverse, steg den, latterkoret.
Merkelig nok var der andre omkring som forsvant litt brått,
men pytt, møyan hadde det jo innerst i hjørnet så flott.
Så turen var kansje vellykket den,
de kom forsåvidt unna, uten varige men.
Så da møyan sånn litt utpå, vandra over brua og elva,
va det om å pass på at ingen ta dem kvelva
Nei det sku tatt sæ ut, om at de ikke kom hjem fulltallig?
så moralen er, mens kongen ligger der salig
For kongen vil ei nødig taket om sine møyer sleppe
Hold møyan innafor Fru Thalias røde teppe!
