Olav og hæren på Sul!
Eingong i 1030 sto garden Sul så stille, fredeleg og lun,
ja sådan står det eit sted, skrevet med blekk.
Helt til Olav Haraldsson ein julidag kom støyande inn på
bondens tun,der kor han fekk treffa på bonden sjøl , Torgeir flekk.
Ridande på sin gamle traver, kom så denne karen med sin hær,
over åker og eng for dei med mold opp til knærna.
Før dei samlat seg hos bonden på Sul, dessa hærmenna
og møyer fra fjern og nær,
og for å sjå til at den går nå som da føre slaget, grottekvenna.
Å rima på ståande fot, gjorde skalden som kjent oppi bakken,
med mjøden i hand, kan det så høyreas ståk og latter utpå kvelden.
Då kanskje mest frå hirdmenna som føre detta har teke
godt for seg av konjakken,
å dansa og leika seg kan dei visst, mens de varmar seg ved elden.
Dessverre veit vi då kordan det gjekk ,denna sommerdagen i juli,
men no kjem dei att, for å visa seg fram eingong for alle.
Og atter skal ein hærlig gjeng samla seg for å prøva å gjerra
noko umulig,så meir enn eingong ,vil nok hærmenna få merke det
da`n derpå i si eiga skalle.
At det å slåss for kongen, og kristna hans land ikkje berre er
ein leik, nei her må nok ein og annan hærmann, tåle å føle seg
gåen. For i kongens hær er det ikkje nokon som er det minste
veik,og på garden Sul, må ein for all del ikkje sleppe taket i tråden.
Men ein hærmann og skjoldmøy tåle som sagt ein trøkk,
og når kongen førre strida , spør om ein ska vinna eller ei.
Kan det jo tenkas nokon under hjelmen stilt ber ein bønn,
” Wish me luck ” for verken hærmann, eller møy tørs nok ikkje
å svara nei.
Og Idet fru thalia like før striden lar taket sitt gleppe,
må både konge, hær, bondefolk og skald ,vera på sin stad.
For når det er dratt til sida, det dei kallar thalias teppe,
går de atter bakover i tida ,dei som då befinn seg på stekstad.
Før dei ropar ” her kommer vi” føre dei kravlar seg opp
den leie bakken, ja det skal visst væra hardt å være hærmann,
og møy i dessa tider. Især for hirden som nok føre striden har
tatt seg ein støyt av konjakken, men tru så visst ikkje at nokon,
i denna kongshæren lider.
Og alle vil dei for einhver pris hevne nederlaget fra i fjor,
nokon falne i striden, ja det må ein nok regna med underveis.
Ja hæren lover på si æra og samvittigheit, at i år skal det gjæras
reint bord ,før dei atter legg seg på dein gjørmate bakken,
og tar fatt på siste reis.
Og føre kongen så med stil endar opp blodig og såret under slaget,
roper møyane noko om å halda fast om skaftet ,og seiar han skal
reisa seg. Då kan vel ikke kongen gjerra noko annet , enn å ta det
rette valget, Men han bør da halda seg unna solleiken, ves han ska
finne fram til valhalls kongelege veg.
Så hva som skjer bak i kulissan medan skalden står å sjungar i
vildan sky,er ikkje lett å seia, før hæren samlas i bakken for å
hedra kongen som eingong falt. Og vi tenkar nok i det stille, takk
for at vi fikk verra med i denna revy, så det er då med tunga steg
vi tuslar rundt mellom stabbur og busk, og takkar for alt.
Så fort Gudrun på tunet etter kvadens song, setter i den sista
songen, å befrie landet år etter år i juli, ja noko likare kan ikkje
finnas. Og når hjelmen takas av for siste gong, er det for den
heilage kongen,er det godt på vetta, at ein neste år kanskje har
bedre sjansar te å vinnas.
Ha ein flotters og hærlig april helg i strålande sol!
Solnedgang og utsikta ut imot havet gjør meg glad
